Episode to: Hemmeligheten bak den forseglede tunnelen

Vanndråper falt nå ned på fakkelen vår. Ilden var på nippet til å slukne.

Vi sto i en smal tunnel – så smal at professorens skulder hadde skrapt mot steinen, og Hans' rygg traff taket stadig. Pusten min ble uregelmessig. Oksygenet i denne tunnelen smakte annerledes – som om luften tilhørte en annen tid.

Så skjedde det noe … noe som sendte is nedover ryggraden vår.

Tunnelåpningen bak oss var forseglet.

Det var ingen lyd, ingen skjelving. Passasjen vi nettopp hadde kommet gjennom var nå full av steiner, som om stien aldri hadde eksistert.

«Hvordan … hvordan er dette mulig?» mumlet jeg.

Professoren løftet fakkelen høyere, og i det flimrende lyset så vi noe – riper på tunnelveggen. Som om noen – eller noe – hadde prøvd å klore seg ut med spiker eller klør.

Hans sa med skjelvende stemme: «Disse merkene … de er ferske.»

Jeg gikk nærmere veggen og berørte den – steinen var fuktig, og ripene var virkelig ferske. Noen … eller noe … hadde prøvd å rømme gjennom her.

Professoren tok et dypt pust. «Dette er ikke bare naturlige formasjoner, Axel. Disse stiene … tror de.»

«Tror de?» spurte jeg sjokkert.

«Ja … noen ganger åpner de seg, noen ganger lukker de seg. En kraft her nede leder oss – og den vil at vi skal dra et sted.»

Jeg tok fakkelen og gikk dypere inn i tunnelen. Vann suste under hælen min, og luften var tykk av en merkelig lukt – noe som lignet på forråtnelse … eller kanskje noe som lenge hadde vært begravd.

Så hørte vi det – en svak, konstant rasling … som om noe massivt krøp, langt under oss.

(Tilbakeblikk)
For to uker siden ankom vi Reykjavík. Islands hovedstad – rolig på overflaten, men vi visste at vi bare var gjester der i noen dager. Etter det ville reisen vår føre nedover – langt, langt ned.

Vi hadde bare pakket det aller nødvendigste: tørrmat, vann, lommelykter og et kart – det samme kartet som pekte mot munningen av en utdødd vulkan, som sies å være nøkkelen til reisen vår.

Professoren var fornøyd. Han jaktet ikke bare på jordens hemmeligheter – han lette etter bevis på kunnskapen sin.

Meg? Jeg brydde meg bare om å finne veien tilbake.

En lyd ga gjenlyd i tunnelen igjen – nærmere nå.

Vi tre presset oss sammen. Fakkelen blafret. Vi holdt pusten og lyttet.

Og så … så vi en skygge bevege seg.